Er mitt barn hjerneskadd?

Eller har mitt barn en skade i hjernen? Dette spørsmålet har tusenvis av foreldre stilt seg selv i løpet av et barns oppvekst. Man har kanskje ikke brukt ordet \"hjerneskadet\", men helt klart har man kunne konstantere at noe var galt. Mitt barn utvikler seg ikke som andre? Mitt barn agerer annerledes enn andre barn? Mitt barn er ikke så rask i sin utvikling? Mitt barn har vankelig for å konsentrere seg?

Heldigvis blir noen av disse spørsmålene besvart av barnet selv, som etter en periode innhenter det forsømte eller på annen måte kommuniserer det rette svar til de søkende foreldrene. Det er som oftest begrunnet tvil, når en mor stiller seg selv spørsmålet: "Har mitt barn en hjerneskade?" Dessverre blir altfor mange av denne type spørsmål ikke besvart i tide, og tiden er faktisk det hjerneskadede barnets største fiende. 
Felles for barn med så forskjellige diagnoser som spastisk lammelse, downs syndrom, autisme og epilepsi samt et utal andre er, at skaden sitter i hjernen og ikke i den eller de kroppsdelene, hvor man kan se, at barnet er annerledes. 
Et spastisk ben er et symptom på at der er noe galt i hjernen, derfor hjelper det ikke å strekke, massere eller operere det spastiske benet. 
Et epileptisk krampeanfall er et symptom på, at det er noe galt i hjernen, derfor er det ikke riktig å dempe hjernens aktiviteter med medisin. Det hjelper muligvis mot anfall, men det medfører ofte bivirkninger og selve årsaken til epilepsien blir ikke behandlet. 
Et barn med læreproblemer og sosiale problemer er også uttrykk for at noe er galt i hjernen. Mangel på tidlig stimulering kombinert med mangelfull ernæring har medført tap av hjerneceller og ferdigheter. Derfor er det for galt å gi barnet nervemedisin eller bedrive psykologisk terapi. 
Den behandling som tilbys her hjemme, retter seg utelukkende mod symptomene, og de diagnoser som stilles er ofte med på å feilinformere foreldrene i forhold til det helt elementære, nemlig at stort sett alle handikap og betegnelser for utviklingshemning skyldes, at det er en skade i hjernen. Den kan være meget alvorlig eller meget mild, men problemene for det enkelte barn og familie kan være altoverskyggende. 

Symptomer er og blir kun symptomer 
Det finnes 300 registrerte symptombetegnelser i den vestlige verdens legeterminologi. Dessverre blir disse betegnelser oftest hele forklaringen på barnets situasjon. 
Alle diagnoser er ofte vitenskaplig dokumentert i forhold til symptomer og utviklingsforløp, og det foreligger presise undersøkelser og prognoser, som viser, hvordan barn med samme spesifikke diagnose vil utvikle seg i fremtiden, etterfulgt av forslag til behandling, som ofte er av medisinsk, psykologisk eller pedagogisk karakter. 
Disse undersøkelser og prognoser er imidlertid laget på barn, som ikke har gjennomgått et nevrologisk utviklingsprogram og er derfor uinteressante i forhold til de barn, som f.eks. har fulgt et intensivt utviklingsprogram, som det IAHP tilbyr. Våre erfaringer er at alle prognoser blir gjort til skamme, når barnet gjennomgår en behandling av selve hjerneskaden. 
Foreldre med barn, som har en definert beskrivelse på deres barns problemer i form av en helt bestemt diagnose, kommer ofte til FISH og sier: ’’Ja, men, vi har jo et barn med X diagnose og med X diagnosen er det ikke håp ifølge alle prognoser?’’ 
Det er en klassiker, men den holder ikke. 

Masser av håp 
Ifølge foreningens erfaring er det en klar tendens, at etter 1-2 år på IAHP’s programmer blir mange prognoser gjort til skamme. IAHP sier det mer tydelig med 50 års erfaring. 

Derfor er det kun én måte og evaluere ditt barn på: 
Hvis barnet ditt har problemer på et eller flere av følgende områder, er det med all sannsynlighet snakk om en hjerneskade: 
• Syn 
• Hørsel 
• Følelsessans 
• Mobilitet 
• Språk 
• Finmotorikk 

Hvis dette er tilfelle bør du kontakte ”FISH” eller ”The Institutes for the Achievement of Human Potential” og rådføre deg om dit barns problemer.